Dato: 8. juni 2022

EL SEGUNDO, Calif. — Space Systems Command (SSC) delivered the first of two Enhanced Polar Systems-Recapitalization (EPS-R) payloads to begin integration on Space Norway’s Arctic Satellite Broadband Mission host space vehicles. The second payload is expected to be delivered for integration onto the second host space vehicle by the end of July 2022. SSC’s joint partnership with Norway is allowing the hosted payload to deliver capabilities three years ahead of schedule with potential savings of up to $900 million. A successful integration and testing process will highlight the effectiveness of the U.S. Space Force, Norway’s Ministry of Defense, and Space Norway’s strategic partnership.

Les resten av pressemeldingen her.

Dette er en Space News-artikkel skrevet av Jason Rainbow, 13. mai 2022.

Satellite operators are venturing into the Arctic to improve connectivity as the changing atmospheric and geopolitical climate drives demand for more bandwidth in one of Earth’s last remaining frontiers.

Fledgling and established operators alike see a growing market for capacity in areas best served by satellites in non-geostationary orbit (NGSO).

OneWeb and SpaceX’s Starlink, the world’s largest broadband megaconstellations in low Earth orbit (LEO), already have polar-orbiting satellites in their expanding fleets.

SES is looking at using inclined planes to cover the Arctic with O3b mPower, its next-generation medium Earth orbit network that aims to start deploying satellites this year.

The Arctic Satellite Broadband Mission (ASBM) — a joint venture between British satellite operator Inmarsat, the Norwegian Ministry of Defense and the U.S. Air Force — plans to deploy two satellites in highly elliptical orbits on a SpaceX Falcon 9 in 2023 for polar coverage.

Russian Satellite Communications Co. (RSCC) has outlined plans to add four satellites in highly elliptical orbits to its fleet in the following years to extend coverage deep into the Arctic Circle.

Les resten av artikkelen her.

Dette er en Space News artikkel skrevet av Sandra Erwin 9. juni 2022.

The payloads are scheduled to lift off in 2023 on a SpaceX Falcon 9 rocket from Vandenberg Space Force Base 

WASHINGTON — The U.S. Space Force announced June 8 it delivered the first of two military communications payloads that will launch in 2023 on Space Norway’s Arctic Satellite Broadband Mission known as ASBM.

The $1.3 billion Enhanced Polar Systems-Recapitalization (EPS-R) payloads – developed by Northrop Grumman — will fly to highly elliptical orbits on two ASBM satellites scheduled to lift off next year on a SpaceX Falcon 9 rocket from Vandenberg Space Force Base, California. 

The mission also includes communications payloads for the Norwegian Ministry of Defense and for British satellite operator Inmarsat. The EPS-R are Extremely High Frequency Extended Data Rate payloads that will provide secure communications services for U.S. forces operating in the north polar region. 

Les resten av artikkelen her

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen var torsdag 16. september 2021 på besøk hos Space Norway. Han ble orientert om Space Norways aktiviteter av relevans for Forsvaret.

Forsvaret er en av tre dedikerte brukere av et nytt system for satellittbasert bredbånd i Arktis. Programmet Arctic Satellite Broadband Mission (ASBM) ble besluttet gjennomført i 2019 og er nå under bygging og utvikling. Forsvarssjefen fikk en orientering om prosjektets fremdrift og utvikling av ledelsen i Space Norway. Det er Space Norway som står for prosjektering, utvikling, eierskap og drift av systemet. Forsvarssjefen uttalte at denne nye kapasiteten vil innebære en betydelig forbedring av Forsvarets kommunikasjonsløsninger i nordområdene og ser frem å ta kapasiteten i bruk. Forventet oppskyting med en Falcon 9 bærerakett fra SpaceX er tidlig 2023.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen og Jostein Rønneberg, konsernsjef i Space Norway

En av de første store milepælene i et satellittprosjekt er en såkalt Preliminary Design Review (PDR), som etterfølges av en Critical Design Review (CDR).  

Fremdeles er det sånn at satellitter ikke er hyllevare, det vil si at svært få satellitter serieproduseres. Selv de vanligste kommunikasjonssatellitter og værsatellitter bygges i svært små serier (ofte bare én om gangen) og tilpasses en del under byggingen. De fleste satellittprosjektene er utviklingsprosjekter med en betydelig teknisk og økonomisk usikkerhet. ASBM-satellittene er svært store og svært komplekse, noe som betyr at selv om grunnprinsippene er like, må alt må bygges fra bunnen.

Først sender man ut en tilbudsforespørsel til flere leverandører, den kalles Request For Proposal (RfP). Leverandørene får beskjed om hvilke nyttelaster som skal om bord, det defineres hva som skal inngå i leveransen og hva som forventes av funksjonalitet. Space Norway valgte Northrop Grumman som leverandør av ASBM-satellittene i 2019, og designarbeidet begynte umiddelbart.

Våre satellitter er kommunikasjonssatellitter. Det betyr at nyttelastene om bord består av radioutstyr som skal motta radiosignaler fra bakken, for så å sende dem tilbake. Fordi satellittene går i bane langt ut i rommet, kan man gi radiodekning og kommunikasjon til svært store landområder samtidig. Det spesielle med ASBM er at én satellitt kan gi radiodekning i hele Arktis fra sin posisjon i rommet, og det til enhver tid vil vær minst en satellitt synlig over hele dekningsområdet.

Om bord trengs antenner for både sending og mottak, signalfiltre for å fjerne uønsket støy, og forsterkere som sørger for at det svake signalet som blir plukket opp fra jorda blir sterkt nok til å kunne bli sendt ned igjen. Litt forenklet kan man si at satellittene plukker opp hvisking fra jorden og brøler tilbake. Dessuten blir signalene flyttet ned i frekvens for å unngå at signaler man sender tilbake til jorda ikke kommer inn i mottaksantennen på satellitten.

Til all denne aktiviteten trengs strøm som blir produsert av store solcellepaneler, store batteribanker som gjør at utstyret fungerer når satellittene ikke får sollys, og temperaturkontroll som sørger for at utstyret om bord fungerer under mest mulige normale forhold selv om temperaturen veksler mellom veldig varmt og veldig kaldt. Alle disse elementene blir skreddersydd for å akkurat dekke kravene satt i spesifikasjonen, pluss en margin som typisk kan være 50% ytelse over kravet hvis det for eksempel er snakk om levetiden til en komponent.

Leverandørens første designfase avsluttes med en såkalt Preliminary Design Review (PDR), hvor leverandøren presenterer sitt designforslag for hvordan satellitten skal bygges og se ut. Her viser de hvor de mener de ulike komponentene og enhetene bør plasseres, hvilken ytelse hvert delsystem skal ha, hvordan satellittene skal opereres osv. PDR ble gjennomført for ASBM-satellittene i februar 2020. Etter PDR er det fremdeles muligheter for endringer i designet, og man evaluerer designet løpende og gjør tilpasninger, gjerne sammen med leverandørene av nyttelastene som skal om bord i satellitten. Denne fasen varer gjerne ett års tid.

Når disse viktige beslutningene er på plass, kommer Critical Design Review (CDR). CDR for våre satellitter ble gjennomført i august 2020. Her blir man enige om hvordan det endelige designet blir. Etter denne gjennomgangen gjøres det ikke endringer i oppsett og det tilføres ikke flere bruksområder eller enheter på satellitten. CDR låser designet, og konstruksjon og bygging igangsettes.

Noe av det første man må gjøre når man planlegger å skyte opp en satellitt, er å tenke på landene på bakken som satellitten flyr over.

Det er satellittens dekningsområde som bestemmer hvilke land man må tenke på. Da Space Norway bestemte seg for å etablere bredbåndsdekning i Arktis ved hjelp av to satellitter i høyelliptisk bane, sendte man tidlig inn søknader til FNs internasjonale organ for telekommunikasjon (ITU). ITU er et koordineringsorgan som jobber for internasjonal sameksistens, men som ikke kan bestemme over nasjonene. Registreringen hos ITU skal sikre at man på generell basis kan benytte nødvendige radiofrekvenser fra satellitter i de ønskede spesifiserte baner. ITU har derved oversikt over alt som meldes inn, og de er et svært viktig organ som holder orden på hva radiospektrumet kan benyttes til og hva det faktisk benyttes til. Space Norways såkalte «filinger» er registrert hos ITU og er første stopp på veien mot å kunne benytte frekvensene på satellittenes nyttelaster.  

Hvert enkelt land har også en nasjonal organisasjon som er involvert når en satellittoperatør søker ITU. I Norge er dette Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Nkom holder oversikt over all bruk av radiofrekvenser og spektrum i Norge og har en nasjonal koordineringsrolle.

Noen land har en nasjonal organisasjon med en større myndighet enn andre, og dette gjelder bl a USA og Canada – som begge er viktige for Space Norways arktiske bredbåndsatellitter. I disse landene må vi søke om landingsrettigheter og få tillatelse til å bruke systemet i det enkelte land. Den amerikanske telekommyndigheten er Federal Communications Commission (FCC). Tilbake i 2017 ble søknad sendt FCC og allerede 3. november samme i år fikk vi en betinget tillatelse. Forutsetningen for tillatelsen er blant annet at man blir enige med alle de andre operatørene som leverer satellittjenester. Og det er her jobben begynner. I korthet dreier det seg om at man avklarer at signalene som sendes fra de forskjellige satellittene ned til jorden, og omvendt, ikke forstyrrer hverandre, såkalt interferens. Se denne artikkelen om den svært krevende prosessen. Space Norway begynte umiddelbart å gå i dialog med operatører i USA (og for øvrig resten av verden) for å analysere sameksistens. For USA betyr det at man må bli enige med for eksempel Amazon, med et svært høyt antall satellitter i lav bane over jorden, som én av mange operatører. Nå, flere år senere, er koordineringsavtaler inngått med blant annet SpaceX, One Web og Amazon, men det gjenstår fremdeles å ferdigstille avtaler med noen operatører som dekker USA. FCC er et såkalt «enforcing agency» med besluttende myndighet, og alle operatører som har fått landingsrettigheter må betale inn en garanti på opptil fem millioner dollar. Operatører som ikke tilfredsstiller kravene om å være operative innen seks år etter gitt tillatelse risikerer å måtte betale til FCC. Dette gjøres bl a for å unngå at satellittoperatører binder de svært begrensede frekvensressursene opp i systemer som ikke bygges eller settes i operasjon, såkalt «spectrum harvesting». USA er i en særstilling med den måten FCC opererer på, men så er jo også USA i en særstilling som nasjon ift omfanget av aktiviteter som krever bruk av radiospektrum.    

Man trenger ikke å søke om landingsrettigheter i EU, inkl i Norge, men det er viktig at man ikke forstyrrer signalene fra andre satellitter, og den ITU-regulerte koordineringen skjer i dialog med administrasjonene i hvert enkelt land, eventuelt i direkte dialog med de aktuelle operatørene.

Når det gjelder noen av de andre landene i Arktis så må vi også overfor Canada ha på plass koordineringsavtaler for å få landingsrettighet over det Canadiske territoriet, mens vi eksempelvis overfor Russland ikke kommer til å tilby satellittjenester og derfor heller ikke vil søke om landingsrettigheter.