Noe av det første man må gjøre når man planlegger å skyte opp en satellitt, er å tenke på landene på bakken som satellitten flyr over.
Det er satellittens dekningsområde som bestemmer hvilke land man må tenke på. Da Space Norway bestemte seg for å etablere bredbåndsdekning i Arktis ved hjelp av to satellitter i høyelliptisk bane, sendte man tidlig inn søknader til FNs internasjonale organ for telekommunikasjon (ITU). ITU er et koordineringsorgan som jobber for internasjonal sameksistens, men som ikke kan bestemme over nasjonene. Registreringen hos ITU skal sikre at man på generell basis kan benytte nødvendige radiofrekvenser fra satellitter i de ønskede spesifiserte baner. ITU har derved oversikt over alt som meldes inn, og de er et svært viktig organ som holder orden på hva radiospektrumet kan benyttes til og hva det faktisk benyttes til. Space Norways såkalte «filinger» er registrert hos ITU og er første stopp på veien mot å kunne benytte frekvensene på satellittenes nyttelaster.
Hvert enkelt land har også en nasjonal organisasjon som er involvert når en satellittoperatør søker ITU. I Norge er dette Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Nkom holder oversikt over all bruk av radiofrekvenser og spektrum i Norge og har en nasjonal koordineringsrolle.
Noen land har en nasjonal organisasjon med en større myndighet enn andre, og dette gjelder bl a USA og Canada – som begge er viktige for Space Norways arktiske bredbåndsatellitter. I disse landene må vi søke om landingsrettigheter og få tillatelse til å bruke systemet i det enkelte land. Den amerikanske telekommyndigheten er Federal Communications Commission (FCC). Tilbake i 2017 ble søknad sendt FCC og allerede 3. november samme i år fikk vi en betinget tillatelse. Forutsetningen for tillatelsen er blant annet at man blir enige med alle de andre operatørene som leverer satellittjenester. Og det er her jobben begynner. I korthet dreier det seg om at man avklarer at signalene som sendes fra de forskjellige satellittene ned til jorden, og omvendt, ikke forstyrrer hverandre, såkalt interferens. Se denne artikkelen om den svært krevende prosessen. Space Norway begynte umiddelbart å gå i dialog med operatører i USA (og for øvrig resten av verden) for å analysere sameksistens. For USA betyr det at man må bli enige med for eksempel Amazon, med et svært høyt antall satellitter i lav bane over jorden, som én av mange operatører. Nå, flere år senere, er koordineringsavtaler inngått med blant annet SpaceX, One Web og Amazon, men det gjenstår fremdeles å ferdigstille avtaler med noen operatører som dekker USA. FCC er et såkalt «enforcing agency» med besluttende myndighet, og alle operatører som har fått landingsrettigheter må betale inn en garanti på opptil fem millioner dollar. Operatører som ikke tilfredsstiller kravene om å være operative innen seks år etter gitt tillatelse risikerer å måtte betale til FCC. Dette gjøres bl a for å unngå at satellittoperatører binder de svært begrensede frekvensressursene opp i systemer som ikke bygges eller settes i operasjon, såkalt «spectrum harvesting». USA er i en særstilling med den måten FCC opererer på, men så er jo også USA i en særstilling som nasjon ift omfanget av aktiviteter som krever bruk av radiospektrum.
Man trenger ikke å søke om landingsrettigheter i EU, inkl i Norge, men det er viktig at man ikke forstyrrer signalene fra andre satellitter, og den ITU-regulerte koordineringen skjer i dialog med administrasjonene i hvert enkelt land, eventuelt i direkte dialog med de aktuelle operatørene.
Når det gjelder noen av de andre landene i Arktis så må vi også overfor Canada ha på plass koordineringsavtaler for å få landingsrettighet over det Canadiske territoriet, mens vi eksempelvis overfor Russland ikke kommer til å tilby satellittjenester og derfor heller ikke vil søke om landingsrettigheter.
